ANNONSE
Et levende laboratorium for fremtidens vannforvaltning
På NMBUs campus på Ås bygges Vollebekken Living Lab – en tverrfaglig øvingsarena for klimatilpasning, økologi og overvannshåndtering med effekt helt til Oslofjorden.
På overflaten ser det kanskje bare ut som et grønt og vakkert campusområde.
Men under trærne og mellom bygningene på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) skjer det noe helt spesielt: Et bekkesystem er i ferd med å bli et levende laboratorium for forskning, utdanning og naturrestaurering. Vollebekken Living Lab er navnet på prosjektet som tar bærekraft, studentinvolvering og flomforebygging på alvor – samtidig.
– Vi vet at klimaendringene gir mer intens nedbør, raskere avrenning og større belastning på elver, innsjøer og fjorder. Derfor må vi gjøre mer enn å snakke om det. Vi må eksperimentere – i praksis, sier professor i akvatisk økologi Jan Vermaat.
Fra campus til flomforsinker
Prosjektet tar utgangspunkt i et eksisterende bekkesystem som renner gjennom NMBUs campus. I dag er deler av Vollebekken lagt i rør, men ambisjonen er å åpne opp mer, restaurere og supplere med naturliknende vannveier, dammer og regnbed – og gjøre det til en modell for hvordan urbane og semiurbane områder kan møte flom og forurensning. Vi har allerede ett vellykket eksempel på campus, Campusbekken, som fungerer godt synlig i øverste delen.
– Når vi holder igjen vannet, reduserer vi erosjon og forsinker vi avrenning av næringsstoffer som fosfor og nitrogen. Det gagner både lokale vannforekomster og Oslofjorden i det store bildet, sier Vermaat.
Han peker spesielt på Årungen, innsjøen rett nedstrøms, som har hatt alvorlige problemer med algeoppblomstring og forurensning. Bedre overvannshåndtering i nedbørfeltet kan gi betydelige positive effekter.
«Vi fanger sedimenter og næringsstoffer, vi gir leveområder for salamander og fugl, vi skaper estetiske landskap og rekreasjonsområder. Og vi gir studentene en arena for praktisk, tverrfaglig læring.»
Samarbeid med Folloregionen
NMBU er også involvert i dialog og samarbeid med kommunene i Folloregionen, blant annet gjennom landbruksrådgivning og Pura-samarbeidet om vannforvaltning. Ifølge Vermaat kommer det jevnlig spørsmål fra både kommuner og forvaltning – og Living Lab-prosjektet gir nye muligheter til å svare med data.
– Vi er ikke en overvåkningsetat, men vi samler verdifulle data. Vi kan vise hva som virker, ikke bare i teori, men i praksis – og på en måte som kommunene faktisk kan kopiere, sier han.
Et laboratorium med føtter i jorda
Det spesielle med Vollebekken Living Lab er at det ikke bare blir en forskningsinstallasjon. Det er en pedagogisk og tverrfaglig arena. Studenter fra landskapsarkitektur, miljøvitenskap, økologi, jordbruk og tekniske skal være med i bruket – både i planlegging, gjennomføring og datainnsamling.
– Vi kan gjøre tiltak, måle hva som skjer, sammenligne med kontrollfelt – og gjøre det om igjen. Det er nettopp det en «living lab» er til for: prøving, feiling, og felles læring. Og så gjør neste studentkull det litt bedre, sier Vermaat.
Allerede har flere masteroppgaver og bachelorprosjekter studert vannkvalitet, biologisk mangfold, overlevelse av beplantning og effekten av sedimentfang i Campusbekken. I den delen av campus som ble transformert da veterinærbygget ble etablert, er det anlagt bekkeforløp med damkaskader og kantvegetasjon – en løsning som nå blir modell for den videre utviklingen av Vollebekken.
Små tiltak – stor effekt
Selv om tiltakene er beskjedne i skala – kanskje noen hundre meter med bekk, noen dammer, en håndfull regnbed – gir de verdifulle effekter.
– Vi fanger sedimenter og næringsstoffer, vi gir leveområder for salamander og fugl, vi skaper estetiske landskap og rekreasjonsområder. Og vi gir studentene en arena for praktisk, tverrfaglig læring, sier Vermaat.
Det handler ikke bare om vann, men om koblinger. Bekkene er knyttet til jordbruksarealer, campusbygg, infrastruktur og naturlige systemer. I dag renner store deler av overvannet i Norge rett i rørsystemer. Ved å åpne og forsinke det, kan man både beskytte bebyggelse og forbedre økologien.
En modell som kan brukes andre steder
NMBU ser for seg at erfaringene fra Vollebekken Living Lab kan bli brukt som modell i andre byer og tettsteder – ikke minst i byer som Fredrikstad, der åpning av bekker og blågrønn infrastruktur allerede er på dagsorden.
– Vi ønsker ikke å være unike. Vi vil bidra med kunnskap og løsninger som faktisk kan repliseres, sier Vermaat.
Han viser til at småkryp, insekter og amfibier trenger sammenhengende biotoper. Når man binder sammen dammer, bekker og kantskog, skapes det «grønne nettverk» som bidrar til biologisk mangfold – og reduserer sårbarheten for klimaendringer.
Neste steg
NMBU har nylig fått støtte til å videreutvikle prosjektet. Det neste blir å åpne en ny del av Vollebekken og utvikle metodikk for å følge opp med data og tverrfaglig undervisning.
– Vi kan ikke vente på tusenårsflommen. Vi må være klare. Og hvis vi samtidig kan skape vakre landskap, mer natur og ny kunnskap, der vi kan demonstrere, forske og lære om det på eget tomt – da er det en vinn-vinn-vinn, sier Vermaat.
